Vennligst les dette først
Kjære journalister, vi forstår at historie-journalistikk kan være utfordrende med lite ressurser samtidig som eiere i ulike mediehus får millionutbetalinger.
Vi forstår også at Palestinsk historie tar litt tid å lese, derfor har vi laget en liten oversikt, med kilder.
Sakens bakgrunn
Aftenposten Junior skrev i nr. 22-utgaven at det finnes «to lag» i Midtøsten: Iran og Saudi-Arabia.
Samt at «Palestina og Israel har vært uenig i over 70 år».
Dette gir et svært misvisende bilde av realitetene.
En av hovedårsakene til uro i Midtøsten er sionistiske bosettere fra Europa som fordrev 720 000 palestinere i 1948 for å lage staten Israel, samt okkupasjon av Palestina, og andre land.
Når avisen reduserer dette til en «uenighet» blir man presentert for en forklaring som skjuler både fordrivelse og okkupasjon, altså hvem som er okkupant og hvem som er okkupert.
Vi ville aldri kalt Tysklands okkupasjon av Norge for en «uenighet». Vi må kalle fakta ved dets rette navn, også ovenfor de yngre.
Vårt hovedfokus er altså å adressere det problematiske ved å betegne den delen av palestinsk historie som består av europeisk fordrivelse og okkupasjon, som en «uenighet», og forklare hvorfor denne er direkte feil.
Palestinsk historie, kort fortalt (1830 – 2026)
Gjennom fire blokker med forhåpentligvis passe lettfattelig tekst, håper vi å gi mer forståelse om hvorfor Palestina ikke lar seg redusere til en uenighet.
Under her har vi også tatt for oss noen begrep som er viktig å forstå, og tilbyr mer presis beskrivelse av historikken.
Dette er ikke en uttømmende historisk gjennomgang, men inneholder helt sentrale historiske punkter, som alle som vil formidle om palestinsk historie bør kjenne til.
Trykk på blokkene for å åpne «drop down menyen» med informasjon.
1830 – 1917: Kristen-evangelikere, sionisme og britisk støtte
- På 1830-tallet tar Kristen-evangelikalske stemmer i Storbritannia til orde for at jødisk-troende mennesker må til Jerusalem for å få i gang verdens ende.
Som svar på den påfølgende økningen i europeiske jødeforfølgelse kommer boka Jødestaten (Der Judenstat).
I boka tar østerrikske Theodor Hertzl til orde for en nasjonalstat kun for jøder. På blokka står både Argentina, Uganda og Palestina som mulige plasser for en slik stat.
Denne ideen blir til en ideologi bygget på bibelske tekster og blir formelt døpt Sionisme under Basel-konferansen i 1897.
Valg av land blir til slutt Palestina, mye på grunn av det kristen-evangelikalske bakteppet som man også regnet med ville være med på å gjøre det lettere å oppnå støtte til koloniseringen av Palestina.
1917 – 1948: Britisk styre, sionistisk opprutstning og palestinsk opprør
- I 1917 erklærer den britiske utenriksministeren, James Balfour, støtte til sionistenes ide om en slik nasjonalstat, og signaliserer gjennom Balfour Erklæringen at kun jøder skal ha politiske og sivilie rettigheter i Palestina.
Palestinere blir i erklæringen beskrevet med betegnelsen «ikke-jødisk befolkning», og skal få muligheten til å praktisere religion i den framtidige jødiske nasjonalstaten, men ingen politiske eller sivile rettigheter.
Kort tid etterpå blir Palestina lagt under britisk mandatstyre (okkupasjon), og britene la til rette for innvandring av europeiske jøder med økonomisk støtte fra europeiske sionistiske/kristen-evangelikalske lobbyorganisasjoner på begge sider av atlanteren.
På 1920-tallet blir sionismen stadig mer farget av opplysningstidens koloniale ideer om erobring. Dette, sammen med britenes militære opptrening og opprustning av de europeiske bosetterne (sionister), resulterer i det ene bombe-angrepet etter det andre mot palestinsk befolkning som på den tiden forsøkte å samle ulike familieklaner om et felles politisk prosjekt etter mange år under det ottomanske rikets styre fra Syria.
Sionistenes angrep på palestinere fikk naturligvis svar og kuliminerte i et palestinsk opprør mellom 1936 og 1939. Dette rettet seg delvis mot de sionistiske millitsene Hagana (forløperen til IDF) og Lehi (Forløperen til Likud-partiet), samt de britiske styrkene som hadde underlagt palestinsk befolkning under en okkupasjon som muliggjorde sionistenes angrep mot palestinerne gjennom våpen, opptrening og beskyttelse. Britene slo så ned dette opprøret på brutalt vis i 1939.
Så trakk britene seg offisielt ut av Palestina den 14. april 1948.
1948 – 1967: Europeiske sionisters fordrivelse av palestinere
- 15. april 1948 erklærte sionistene, som allerede hadde startet å fordrive flere hundretusenvis av palestinere samme år, at staten Israel var opprettet.
Den nye staten, som senere ble annerkjent av FN, fortsatte så sin fordrivelse av palestinere, og hadde året etter fordrevet minst 720 000 palestinere ut av Palestina og inn i landene rundt, I tillegg til Gaza og Vestbredden, som Egypt og Jordan hadde hadde tatt under sin kontroll.
I 1948 erklærte FN at fordrevne palestinere måtte få komme tilbake til Palesitina (FN resolusjon 194), men Israel har aldri tillatt dette.
I 1967, også kjent som 6-dagers krigen, gjennomførte Israel en okkupasjon av Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. En okkupasjon som som har vedvart siden.
1990 – 2026: Oslo avtalen som aldri ble fulgt
- På 90-tallet kom Oslo-avtalen, som med sine vage formuleringer åpnet opp for muligheten for en to-stats-løsning basert på grensene mellom palestinske områder og Israel, slik de var i 1967, men hvor de konkrete stegene får å lande dette, aldri ble fulgt opp fra Israels side i etterkant.
Siden da har palestinere gjort opprør mot den Israelske okkupasjonen både på 90 tallet og tidlig 2000- tallet. Svaret fra Israel har vært å drepe flerfoldige palestinere med høy brutalitet.
På 90-tallet blir også apartheid-muren rundt hele Gaza oppført av Israel.
Siden 2000 tallet er det også blitt gjennomført flere bombeangrep mot Gaza, og det er kommet stadig flere ulovlig bosettinger på vestbredden, samt hus-destrurering av palestinske hjem, gjennomført av det israelske militæret.
I 2001 bygger Israel en omtrent 713km lang apartheid-sperring rundt Vestbredden.
Videre utover i 2010 og 2020 tallet gjennomføres det stadig flere bombeangrep mot Gaza av Israel og mengden ulovlig bosettinger og vold fra både Israelsek militære og Israelske og ikke-israelske bosettere mot palestinere på Vestbredden øker.
Fra 2023 og fram til 2026 kjenner nok mange godt, så det er lite poeng i å legge ut i det det vide og brede om både 7. oktober og et påfølgende folkemord mot palestinere i Gaza.
Poenget vårt er at her må man se på historien, og historien er glassklar; dette er ingen uenighet, og heller ingen konflikt der den fordrevne skal pålegges ansvar for fordrivelsen og okkupasjon utført av europeiske bosettere gjennom over 100 år.
Ikke uenighet eller konflikt, men fordrivelse og okkupasjon
Palestinere og europeiske bosettere er altså ikke i en krangel.
Palestinere er simpelthen blitt fordrevet fra historiske Palestina i 1948 for å danne Israel som stat.
En fordrivelse som enda pågår.
Bruk bosetterkolonialisme som begrep
Et mer nyttig begrep er det som skildrer Israel som det det er, et bosetterkolonialistisk prosjekt som fører til en stat på palestineres bekostning.
På denne måten forstår man bedre det som skjedde før og under 1948-fordrivelsen og det som enda skjer i dag.
Enkelt forklart handler bosetterkolonialisme om at en gruppe forsøker å erstatte en gruppe med en annen med økonomiske, politiske og voldelige virkemidler.
For å forstå hvordan noe sånt er mulig må man også forstå at ideologi (som sionisme er) spiller en sentral rolle i alle bosetterkolonialistiske prosjekt.
Bibelske tekster som ideologisk bunnplanke
I bunn av bosetterkolonialisme ligger ofte en bibelsk rettferdiggjøring av det man gjør.
I både USA, Canada og Australia, som alle er bosetterkoloni-prosjekter, er bibelske tekster sentrale for å rettfediggjøre det som til syvende og sist er en voldelig prosess av fordrivelse av en gruppe til fordel for den innkommende gruppen.
«Et land uten folk, for et folk uten land» er en velkjent frase, likefullt som en myte, men oppfattet som en sannhet fra mange av de som støtter fordrivelsen av palestinerne for å opprette en stat for europeiske bosettere.
Det er akkurat denne grunntanken som, sionisme som ideologi, slik beskrevet i den første bolken over, er bygget på.
Sionisme er forsøk på rettferdiggjøring av vedvarende fordrivelse på bakgrunn av bibelske tekster, og det å betegne palestinsk historie som «uenighet» er derfor misvisende.
Palestinere betaler prisen
At det er en enklere måte å formidle dette på til barn og unge er selvsagt, men det må ikke bikke over i ting som ikke stemmer over ens med realiteten.
Dette er altså ikke en 70 år lang uenighet. Dette er et over 100 år langt bosetterkolonialistisk prosjekt som enda pågår.
Dette prosjektet er det palestinere (enten de er jøder, muslimer, kristne eller ikke-troende); både i historiske Palestina (dagens Israel), i de okkuperte Palestinske områdene, og i diasporaen, som betaler prisen for.
Vi ville aldri kalt Tysklands okkupasjon av Norge for en «uenighet», vi håper både Aftenposten Junior og andre vil slutte å gjøre det samme om europeiske sionisters bosetterkolonialistiske fordrivelse av palestinere og okkupasjon av Palestina.
Vi håper dette har vært oppklarende og nyttig som informasjonsgrunnlag.
Kilder:
Halper, J. (2021). Decolonizing Israel, liberating Palestine: Zionism, settler colonialism, and the case for one democratic state. Pluto Press.
Khalidi, R. (2020). The hundred years’ war on Palestine: A history of settler colonial conquest and resistance. Metropolitan Books
Pappé, I. (2024). Lobbying for Zionism on both sides of the Atlantic. Oneworld Publications
Masalha, N. (2020). Palestine: A four thousand year history. Zed Books.
Veracini, L. (2024). Settler colonialism: A theoretical overview (2nd ed.). Palgrave Macmillan. https://doi.org/10.1007/978-3-031-63926-5