I en liten gate i Stavanger ble varme vafler et symbol på håp og solidaritet. Med barna sine ved sin side, gjorde Elisabeth Ramsay Thorsen noe mange tenker på, hun handlet.

Fredag og lørdag 23.–24. mai 2025 sto Elisabeth utenfor hjemmet sitt i Fargegaten med et enkelt bord, et vaffeljern, noen liter limonade og et brennende ønske om å gjøre en forskjell for barna i Gaza. Med seg hadde hun sønnen Sam på fem og datteren Sol på to.

Samtidig som verden ser på den pågående katastrofen i Gaza, valgte denne lille familien å gjøre det de kunne fra sitt eget nabolag.

– Jeg har kjent på en dyp håpløshet og sorg over folkemordet i Gaza. Det gjør fysisk vondt å være vitne til all lidelsen uten å kunne stoppe det, sier Elisabeth.

Hun er utdannet lærer og sykepleier, men først og fremst er hun mamma. Og det var nettopp rollen som mor som gjorde smerten ekstra sterk.

– Jeg legger barna mine trygt hver kveld og samtidig vet jeg at mødrene i Gaza kanskje ikke får oppleve morgendagen med sine. Det river i hjertet, forteller hun.

Da femåringen Sam spurte hvordan de kunne hjelpe barna i Gaza, ble det klart for Elisabeth at dette ikke bare skulle være et uttrykk for støtte, det skulle være en felles handling og en familieprotest mot uretten.

Se video fra vaffelstanden

Små hender, store hjerter

Barna var ikke bare med, de var med hele hjertet.

– Sam gledet seg hele uken, snakket med alle i barnehagen og ble kjent med et ukrainsk flyktningbarn som sa det var fantastisk at han ville hjelpe barna i Gaza, sier Elisabeth.

To år gamle Sol sto stolt og ropte: «Takk for støtten!» til alle som kom. Forbi trillet barnevogner, naboer stoppet opp, forbipasserende smilte og vipset. Og på lørdag ble det faktisk kø.

– Folk ga ofte mer enn det vi ba om. Noen 50, andre 100 kroner for én vaffel, forteller Elisabeth. Flere kom tilbake bare for å støtte enda mer. Vi kjente virkelig på et fellesskap.

Solidaritet i praksis

For Elisabeth handler solidaritet om å ikke snu seg bort. Om å bruke sorgen og hjelpeløsheten til noe, selv om det er lite i det store bildet.

– Vi får dessverre ikke reddet alle, men vi kan gjøre noe. Og det «noe» betyr mye. Det gir håp. Det er en kjærlighetshandling, en motkraft, sier hun.

Og den motkraften smittet. Responsen viste at mange føler på det samme – en trang til å gjøre noe, men ofte en usikkerhet på hvordan.

– Det trenger ikke være stort eller perfekt. Det handler om hjertet du legger i det, sier hun, og oppfordrer andre familier til å gjøre lignende aksjoner.

Neste «LimonAID»-stand er allerede under planlegging.

En familieprotest og et forbilde

Elisabeth og barna gjorde ikke dette for applaus. Tvert imot.

– Det føltes nesten urettferdig å bli takket, fordi det vi gjorde var så lite i forhold til den enorme uretten som skjer. Men kanskje er det nettopp det vi trenger mer av: små handlinger, gjort av mange, med et stort hjerte.

Og nettopp det er kjernen i denne historien: En mamma som nektet å være likegyldig. Barn som fikk være med og kjenne på styrken i å bry seg. En gate som ble fylt av duften av vafler og smaken av håp.

For når verden brenner, kan selv et lite vaffeljern være et redskap for rettferdighet.