Siden staten Israel ble opprettet i 1948 på bekostning av det palestinske folket gjennom makt og fordrivelse, har Midtøsten vært preget av krig, ustabilitet og okkupasjon. Millioner av palestinere har blitt fordrevet, drept, undertrykt eller nektet grunnleggende rettigheter. Alt mens Israel har bygget seg opp som en regional militærmakt med ubetinget støtte fra USA og store deler av Vesten. Det som ble fremstilt som et løfte om sikkerhet for ett folk, har i realiteten blitt et mareritt for mange andre.
Vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene: Hvordan kan det ha seg at én stats “rett til å eksistere” har krevd så mange andres rett til å leve? Hvorfor har Israel siden dag én brukt strategier som splitter, destabiliserer og kontrollerer naboland og folkeslag i regionen? Og hvorfor lar det såkalte “verdenssamfunnet” dem gjøre det uten konsekvenser?
En strategi bygget på makt – ikke fred
Israel har ikke vært en passiv aktør omgitt av fiender. Det har aktivt bidratt til å svekke, destabilisere og påvirke naboland som Libanon, Syria, Irak og Egypt. Israels sikkerhetspolitiske doktrine har vært å sørge for at ingen andre i regionen blir sterke nok til å utfordre dem, verken militært, økonomisk eller politisk. Og dette har blitt gjort med full støtte fra USA, både økonomisk, diplomatisk og militært.
Denne maktbalansen gir Israel frie tøyler til å okkupere land, bygge ulovlige bosettinger, gjennomføre militære angrep og nekte millioner av palestinere retten til å vende hjem. Det er en politikk bygget på kontroll og undertrykkelse, ikke på fred. En politikk som gagner én stat, og påfører resten av regionen lidelse.
Et mønster av maktmisbruk – ikke bare i Midtøsten
Historien viser at USA og allierte gjentatte ganger har brukt usannheter for å legitimere militær aggresjon – ikke for å fremme fred eller frihet, men for å ivareta egne og Israels interesser. I Irak ble løgnen om masseødeleggelsesvåpen brukt som påskudd for invasjon. I Afghanistan førte “krigen mot terror” til to tiår med blod og korrupsjon. Libya ble bombet under dekke av å beskytte sivile, men ble etterlatt i kaos. Resultatet er det samme: ødelagte nasjoner, dypere splittelser og lidelse for millioner.
Dobbeltmoral i sanntid
Når Russland invaderte Ukraina, reagerte Vesten med sanksjoner og fordømmelser. Men når Israel gjør det samme, og har gjort det i over 77 år, er stillheten øredøvende. Hvor er de røde linjene? Hvor er prinsippene som skulle være universelle?
Det er nettopp dette hykleriet som underminerer folkeretten og svekker troverdigheten til de som hevder å beskytte den. Det forteller unge palestinere og arabere at deres liv er mindre verdt. At deres rettigheter er valgfrie. At okkupasjon og bombing er uakseptabelt, med mindre du heter Israel.
Arabisk vår – et håp som ble kvalt
Den arabiske våren viste at folket i regionen kunne reise seg, kreve rettigheter og endring uten å lene seg på utenlandske makter. Det var et historisk øyeblikk av håp, mot og mobilisering. Men i stedet for støtte ble bevegelsen møtt med mistenksomhet og motstand, også fra makter som USA og Israel, som fryktet at ekte folkestyre kunne rokke ved den etablerte maktbalansen. Resultatet ble kaos, borgerkrig og et vakuum som ekstremisme kunne fylle. For noen er en svak, splittet og urolig region mer ønskelig enn en rettferdig og selvstendig en.
En vei frem hvis vi tør
Det finnes en annen vei. En vei der alle, uansett bakgrunn, kan leve sammen i verdighet og likeverd. Men det krever at vi tør å si ifra når overgrep skjer. At vi slutter å rettferdiggjøre urett bare fordi den kommer fra “våre allierte”. At vi insisterer på rettferdighet, ikke bare stabilitet. På sannhet, ikke bare allianser.
For ekte fred bygges ikke med våpen, murer og apartheid. Den spirer når alle mennesker anerkjennes som like mye verdt – også palestinerne.