Det finnes en tydelig tendens blant Israel-venner når staten Israel blir kritisert. I stedet for å svare på anklager om overgrep, prøver de ofte å gjøre kritikken mindre alvorlig eller forklare den bort. Da flyttes fokuset bort fra palestinernes situasjon. I stedet løftes et positivt bilde av Israel fram: at Israel er et demokrati, et trygt hjem for jøder, og en stat som bare forsvarer seg.
Slik blir alvorlige handlinger pakket inn i et mildere språk. Det gjør det vanskeligere å ha en ærlig samtale om det som faktisk skjer.
Terror som retorisk våpen
Terror er et alvorlig ord. Sivile angrep skal fordømmes, uansett hvem som utfører dem. Men nettopp derfor må vi også være ærlige om hvordan ordet brukes politisk. I debatten om Israel og Palestina brukes «terror» ofte ikke bare for å beskrive vold mot sivile. Det brukes for å gjøre palestinsk motstand, palestinsk sorg og palestinske krav om frihet moralsk mistenkelige. Ordet blir et retorisk våpen.
Når Israel bomber Gaza, bygger ulovlige bosettinger, river palestinske hjem, holder millioner under okkupasjon eller innfører kollektiv straff, svarer Israels venner ofte ikke på selve handlingene. I stedet spør de: «Hva med Hamas?» eller «Fordømmer du terror?» Spørsmålet kan høres rimelig ut, men fungerer ofte som en portvakt. Før palestinere eller palestinavennlige stemmer får snakke om okkupasjon, må de først bevise sin moralske renhet.
Denne metoden gjør debatten skjev. Palestinere blir bedt om å ta ansvar for alle palestinske handlinger. Israel blir derimot omtalt som en stat som gjør «feil», men som egentlig står på demokratiets side. Palestinsk vold forklares som kultur eller hat. Israelsk vold forklares som sikkerhet.
Det er her hvitvaskingen skjer.
Demokratiet som avledning
«Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten», sies det. Men et demokrati kan ikke vurderes bare ut fra rettighetene til dem staten selv definerer som innenfor. Hva betyr demokrati for palestinere på Vestbredden som lever under militær kontroll uten reell politisk innflytelse over myndighetene som styrer livene deres?
Hva betyr demokrati for familier som får hjemmene sine revet, jorda konfiskert og landsbyene sine gradvis tømt, mens israelske bosettere overtar områdene? Hva betyr demokrati for palestinske lokalsamfunn som lever med stadig ekspanderende bosettinger, veier de ikke har tilgang til, og risikoen for å bli fordrevet fra steder der familiene deres har bodd i generasjoner?
Og hva betyr demokrati når bosettervold er blitt en del av hverdagen for mange palestinere, når mennesker blir angrepet på egen jord, olivenlunder blir ødelagt, hus og kjøretøy settes i brann, og lokalsamfunn lever under konstant frykt for nye angrep? Hva betyr demokrati for barn som vokser opp med checkpoints, militære raid, arrestasjoner og en hverdag preget av usikkerhet?
Hvis én gruppe har frihet, rettsvern og politisk makt, mens en annen gruppe lever under samme maktstruktur uten de samme grunnleggende rettighetene, er ikke «demokrati» et svar. Det er en avledning fra spørsmålet om likhet, rettigheter og menneskeverd.
Jødisk trygghet kan ikke bygge på palestinsk ufrihet
Et annet vanlig argument er at Israel er «jødenes eneste stat», og at dette gjør staten nødvendig for jødisk sikkerhet. Jøders historiske erfaringer med forfølgelse, antisemittisme og Holocaust er ubestridelige tragedier som må tas på største alvor. Nettopp derfor må kampen mot undertrykkelse og diskriminering være universell.
Men historisk lidelse kan ikke i seg selv gi noen stat rett til å frata et annet folk grunnleggende rettigheter. Palestinerne hadde ikke ansvar for Europas antisemittisme, Holocaust eller andre forbrytelser begått mot jøder. Likevel har de i flere generasjoner båret en stor del av de politiske og menneskelige konsekvensene av disse hendelsene.
Dersom verden mente at jødene etter andre verdenskrig hadde krav på beskyttelse og oppreisning, var det først og fremst de statene som hadde sviktet dem eller medvirket til forfølgelsen som hadde et særlig ansvar for å bidra. Det er vanskelig å forsvare at et annet folk skal betale prisen for forbrytelser de verken begikk eller hadde kontroll over.
Varig fred og sikkerhet kan ikke bygges på at den ene gruppens frihet, verdighet og rettigheter underordnes den andres. Jødisk trygghet og palestinsk frihet er ikke motsetninger; tvert imot er de gjensidig avhengige. En løsning som gir sikkerhet for israelere, men ikke frihet og like rettigheter for palestinere, vil aldri skape en rettferdig eller varig fred. Sann trygghet kan ikke bygges på palestinsk ufrihet.
Selvforsvar uten grenser?
Også argumentet om «retten til å forsvare seg» brukes ofte som om det opphever alle andre hensyn. Ja, sivile skal beskyttes. Ja, angrep på sivile er uakseptabelt. Men folkeretten forsvinner ikke idet Israel sier «sikkerhet». Selvforsvar gir ingen stat rett til kollektiv avstraffelse, apartheid, ulovlig okkupasjon eller vilkårlig bombing av sivile områder. En okkupasjonsmakt kan ikke gjøre okkupasjonen usynlig ved å kalle all motstand for terror.
Et selektivt språk
Problemet er ikke at terror diskuteres. Problemet er at ordet ofte brukes selektivt. Når palestinere dreper sivile, kalles det terror. Når Israel dreper sivile i langt større omfang, kalles det gjerne «militære operasjoner», «tragiske feil» eller «kamp mot terror». Denne språklige forskjellen betyr noe. Den gjør noen ofre mer sørgbare enn andre. Den gjør noen gjerningspersoner mer forståelige enn andre.
Når kritikk stemples som antisemittisme
Det samme ser vi når kritikk av Israel kobles til antisemittisme. Antisemittisme er farlig og må bekjempes konsekvent. Men det er ikke antisemittisme å kritisere en stat for okkupasjon, apartheid eller krigsforbrytelser. Når anklagen brukes for å stanse legitim kritikk, svekker det både palestinernes rettigheter og kampen mot ekte antisemittisme. Det blander jøder som folk med staten Israel som politisk og militær aktør.
Israels venner ber ofte om «nyanser». Det høres fornuftig ut. Men nyanser må ikke bli en måte å tåkelegge maktforholdet på. Det finnes en okkupant og et okkupert folk. Det finnes en stat med en av verdens sterkeste militærmakter, og et folk uten stat, uten hær og uten like rettigheter. Det finnes en virkelighet der palestinere i flere tiår har levd med landtyveri, tvang, kontroll og fordrivelse.
Når alt dette reduseres til «kamp mot terror», skjules det som faktisk skjer: en langvarig okkupasjon, en kvelende blokade, ulovlige bosettinger og systematisk undertrykking av et folk. Palestinernes liv og rettigheter blir usynlige.
Les også: Nei, vi er ikke jødehatere eller terrorister når vi krever rettferdighet for Palestina
Enkle prinsipper
Det er mulig å fordømme angrep på sivile og samtidig fordømme Israels okkupasjon. Det er mulig å ta jødisk trygghet på alvor og samtidig kreve palestinsk frihet. Det er mulig å bekjempe antisemittisme uten å gi Israel immunitet fra kritikk.
Det burde egentlig være enkelt: Menneskerettigheter gjelder også palestinere. Folkeretten gjelder også Israel. Sivile liv er like mye verdt, uansett om de er israelske eller palestinske.
Dette er hvitvasking
Men så lenge Israels venner bruker demokrati, selvforsvar og «terror» som retoriske skjold, blir Israels brudd på menneskerettighetene pakket inn i et språk som gjør dem lettere å akseptere. Det er ikke nyansering. Det er hvitvasking.